HAGEN

En kulturhistorisk hage

Meta Hansens hage er offentlig og åpen for publikum. Her kan du vandre eller sitte ned, fotografere eller spise nista. Hagen inngår i museumsplanen for Lillesand, under betegnelsen «kulturhistorisk hage». Den er blant de eldste i Lillesand sentrum, og er kanskje også den siste som har så mye av de opprinnelige grunntrekkene intakt. Hagen er spesiell både p.g.a. sin størrelse og beliggenhet, men kanskje særlig fordi den er så inneholdsrik og fremdeles omfatter både inn- og utmark. Hagen ble i sin tid anlagt av fru Kristine Hansen, Meta og Helene Hansens mor. Helene skriver om «Mors have» i Lillesandsposten 3. august 1982.

Mens huset er bygget i empirestil, har hagen trekk fra den frie engelske landskapshagen. Typisk trekk er «ekte naturfølelse», ideelt sett skulle en slik hage inneholde alle naturstemninger, fra blide idyller og skogslysninger til mørke skogspartier, forrevne klipper og høyfjell. Ville planter ble ofte hentet inn, som Ormetegl (bregnene) plantet ved skogsparti og liljekonvaller plantet under frukttrær/syriner. (Se «Oldemors stauder i våre hager» av Knut Langeland.9

Opprustning

Meta Hansens hage har vært under opprustning de siste 10 år. Tanken har ikke vært å lage en nøyaktig, vitenskapelig kopi av dengang da, men heller å prøve å gjenskape en spesiell atmosfære og en hage som står til huset. Planter som fantes er ivaretatt, og de nye som er innført er blitt valgt ut blant eldre arter. Dem vi kan kalle «oldemors stauder». Det har vært lagt stor vekt på plantenes utseende og andre egenskaper som hardførhet, men også spesielt på deres duft!

I dag disponeres og drives hagen av Stiftelsen Meta Hansens Hus. Vi håper at du vil få mange fine opplevelser der!

For at mange flere etter deg skal få del i det samme ber vi om at du verken brekker, fjerner eller tilfører noen form for plantemateriale. Vær også snill å ikke etterlate søppel.

Beskrivelse av hagen

Blant de eldre hagene i Lillesand sentrum er nok Meta Hansens hage den eneste som fremdeles har de opprinnelig hovedtrekkene intakt. Hagen er spesiell både på grunn av sin størrelse og beliggenhet, men kanksje særlig fordi den er svært innholdsrik og fremdeles omfatter både ut- og innmark.

Det skal visstnok være typisk for den tiden da huset ble bygget at man anla den «kultiverte» hagen med blant annet blomsterbed og prydbusker i området inntil huset og mot adkomstvei. Områdene lenger vekk fra huset er mer preget av «utmark», med et rikt plante- og dyreliv. Det er variert med hensyn til bruksområder og beplantning. Hele området har utmarksvegetasjon, men her er også innførte planter.

I øvre delen (mot Rosenberggt.) ligger «eplehagen» med frukttrær, villbringebær, rhododendron og for eksempel astrantia major / stjerneskjerm. Sistnevnte var en svært populær plante når den engelske landskapshagestilen var moderne, som et viktig element i den skyggefulle hagen. Andre spor etter denne stilretningen finnes blant annet i overgang fra eng til skogholt (mot Rosenberg barnepark). Her er det scilla, påske- og pinseliljer, og bregner mot syrin og det enorme seljetreet. Selve engen inneholder scilla, krokus, snøklokker og hvitveis, og er et praktfullt skue om våren.

Der eiendommen begynner å helle ned mot sjøen er det rester av et steinbed, samt et syrin «lysthus» med støpt gulv. Skråningen ned mot sjøen er nærmest ren utmark og er i dag nokså gjengrodd. Her finnes blant annet ville tulipaner, rallarros, hundekjeks og revebjelle. Der man rydder unna eføy og syrin som har fått vokse vilt, dukker stadig nye planter opp.

Det er en vakker og spennende hage med alle sine ulike rom, som forandrer utseende med årstidene. Dette er ikke et eviggrønt og strøkent parkanlegg, men en stor og uensartet hage som er trivelig for både mennesker og dyr.

Stiftelsen tok i 1993 initiativ for å få rustet opp de grunnliggende trekk og linjer i hagen.

Ellinor Hedemann, hageinteressert kunsthåndverker som bor i huset, november 1994.

Mors have

Da jeg var elleve år gammel flyttet mine foreldre og vi barn inn på Rosenberg. For første gang skulle vi barn få egen have. Og så stor den var! Den strakte seg nesten helt frem til Lindebergs hus. Og nesten ned til bryggekanten. Et hvitt stakittgjerde omringet det hele.

Allerede første sommer sa mor at nå skal vi lage et varmebed. Og sannelig, på plenen foran huset laget hun et stort, rundt bed, hvor hun fikk høye tropiske planter til å gro.

På plenen foran huset mot syd, som lå litt lenger nede, med trappetrinn ned, plantet hun høystammede rosentrær med stemorsblomster omkring. Lenger nede i haven, hvor der nå står et hus, fikk hun istand en andedam, med syrinbusker omkring. Det var en fryd for oss alle å se de små andekyllingene svømme omkring i dammen.

Gjemt bak en høy mur plantet mor ripsbusker i mengder. Og stikkelsbærbusker og bringebær. Det var bare å forsyne seg.

Aller nederst i haven hadde mor sin kjøkkenhave, hvor alle slags grønnsaker syntes å gro. Til og med asparges. Nå er grønnsakhaven blitt parkeringsplass for barn. (…) På mors gebursdag 30. september kjøpte far den paviljongen som opprinnelig hadde stått i dr. Uchermanns have. På et fremspring i haven, med en fantastisk utsikt mot fjord og hav, ble den plassert. Du verden hvor mange festlige stunder vi hadde der. Særlig flott ble det da min bror Thorvald Langaard kom hjem fra Amerika med viktrola og mange fine planer.

Hvor mange lyse minner jeg har fra sommeraftener her mens vi lyttet til musikken og nød utsikten. Og hvor mange netter jeg lå alene derute med hunden Rapp liggende ved den åpne døren for å holde vakt. Det var slik en trofast hund, en inderlig del av vårt liv.

Men det fineste i hele haven var et stort, gammelt morelltre som sto midt i haven, og var til fryd for mine venninner og meg hver sommer.

— Utdrag fra innlegg av Helene Hansen, Lillesandsposten 3. august 1982.

Det er stengt for kommentarer.